Jeg begynte å bli litt stresset - for klokka gikk og jeg skulle på jobb til kl.09.
Jeg ville nødig dra fra Betty nå som hun endelig var i gang! Hun hadde nå gått i 364 dager og jeg VILLE at dette skulle gå bra!
Betty sin cria i fjor døde kort tid etter fødsel, og hun skulle slippe å måtte oppleve dette igjen hvis det var noe jeg kunne gjøre for å endre på det.
Audun himler med øynene over at jeg blir så urolig og sier bare "Slapp av dette går bra. Dra på jobb, jeg skal følge med på Betty."
Njaaa, de av dere som kjenner meg, vet at jeg nødig stoler på at andre følger med "godt nok" etter min målestokk, så jeg var skeptisk..
Jeg fløy frem og tilbake fra alpakkahagen og huset - skiftet på meg arbeidsklær - tilbake til Betty for å se om noe hadde begynt å komme ut - inn igjen, pusse tenner - ut igjen. Audun holdt på å bli gærn av meg - hehe.
Jeg ringer kollegene, og sier i fra at jeg blir litt forsinket - fine kolleger - ikke noe problem.
Der var det noe!! Et bein!! ÅH NEI, kun et bein - ikke noe hode - ikke noe bein nr.2!!
Jeg løper og henter gummihansker og glidemiddel ( som alltid står klart i fødselsesongen ).
Jeg dytter forsiktig beinet litt tilbake, mens jeg kjenner om hodet er i nærheten - YES, det er like innenfor åpningen!! Jeg hjelper til å lirke frem hodet mens beinet holdes tilbake - vips hodet er utenfor, et bein, men hvor er det andre?? Jeg kjenner etter det andre, og det har hektet seg på innsiden, lirkes frem og der var det ute også. Vi rygger tilbake og gir Betty avstand til å forsette fødselen.
Hun virker sliten og har nok hatt en tøff start - har sannsynligvis jobbet mer og lenger enn vi har sett.
Criaen henger ut med hodet og frambein, Betty presser og presser, men brystkassa til criaen virker enorm - hun prøver flere ganger, men det leer seg ikke en millimeter. Jeg tar tak i frambeina på criaen, og neste gang Betty presser, så "blir jeg med"(drar bestemt men forsiktig) - på tredje forsøket så kommer brystkassa ut. Igjen så går vi unna. Criaen henger og får renset luftfeiene - og det trengtes, for det rant mye væske ut mens den hang der.
Etter litt kommer hele criaen ut og lander på bakken med et klask. Betty virket moderat interessert og det bekymrer meg, men hun har nok hatt det slitsomt, så trenger sikkert å hente seg inn før hun overøser criaen med morskjærlighet ;)
Jeg må komme meg på jobb, og gnåler til Audun om at han MÅ følge med at han reiser seg - at han finner frem til melken - at Betty lar han die - at at at.. ;) Råmelk står klart på kjøkkenet hvis-atte-dersom-atte.. gnål gnål gnål!
Jeg drar på jobb og insisterer på at Audun må holde meg oppdatert om hvordan det går. "Jada - jada - jada" får jeg til svar.
Han gjør det, jeg får fine og beroligende meldinger jevt og trutt - han står - har leter etter spenene - han drikker!! Halleluja - dagen er reddet!!
Når jeg kommer hjem - har jeg retning alpakkahagen - jeg skuer utover flokken - og der står de - Betty og criaen :D Criaen står å dier - jeg setter meg ned og nyter synet.
Jeg har sett endel alpakkafødsler og også criaer som dier, men denne gangen rører det meg ekstra - Bettyjenta mi´ - datter av min første alpakka Amada som kom hit i 2006. Betty mistet sin mor når hun var 4 mnd.
Betty er nå en stolt mor og har endelig har fått sin elskede cria.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar